Ha det bra

Nå kommer jeg hjem folkens! Takk til alle som har lest bloggen min. Og gratulerer til Veronica, gaven er pakket. Mer om de siste dagene får dere heller spør om. Ha det bra. Gleder meg til å se dere alle.

1000 smil

På fredag var siste arbeidsdag her i Guayaquil unnagjort etter drøye fire måneder på fotballbanene i Flor de Bastion. Det har vært en innholdsrik tid, men jeg er fornøyd med egen innsats. Det har etterhvert blitt lettere og lettere å kommunisere på spansk, jeg har kunnet trene store grupper med barn alene og jeg velger å tro at jeg har vært med på å gjøre treningene litt morsommere for noen av ungene. Jeg har blitt kjent med både store og små, og funnet ut litt om hvilke forskjeller som finnes og ikke finnes mellom nordmenn og ecuadorianere som har èn dollar om dagen å leve for. Det er veldig vanskelig å holde seg unna klisjeene når man skal oppsummere en slik jobb, men som man etterhvert erfarer så kalles enkelte ting klisjeer av en grunn. Jeg skal i god Bjerregaardsgate-ånd lage en topp 5 klisjeliste basert på tiden min som fotballvolontør.

1. Gi litt av deg selv, og få mangedobbelt igjen.

2. Fotball er viktig.

3. Unger er unger uansett hvor.

4. Ting er ikke alltid lettere sagt enn gjort.

5. Jesus elsker alle barna.

.

Utkaster

El peor. Jeg har nettopp opplevd min verste natt på en god stund. Det hele begynte nok i går morges. Det står en kartong melk i kjøleskapet og jeg trenger litt til frokostblandingen min. Melken har stått åpnet i kjøleskapet akkurat litt lenge. Jeg lukter litt og heller litt, ingen lukt og ingen klumper. Det går sikkert bra tenker jeg. På fredag var jeg i et bambushus og spiste kokt kubein, servelat og ost. Det gikk jo bra. Jeg tar bestemmelsen og heller den over frokostblandingen. Ca. to timer etterpå skal jeg til å forlate huset. Men da jeg står der utafor porten og skal til å gå, merker jeg at magen er i opprør. Jeg bestemmer meg derfor for å snu, og ikke henge i det offentlige resten av dagen. Det er jeg sjeleglad for nå i ettertid. Jeg ville ikke ta en "Johan".

.

Jeg ser nå at også de andre fjellvettregelene kunne passet i en slik stund. Ellers er jo dette en offentlig blogg, og jeg skal ikke gå i detalj på hva som skjedde resten av dagen og natten. Men jeg har hatt omgangssyke over gjennomsnittet mange ganger. Og denne slo alle rekorder. Men slik tror jeg man føler det hver gang man har omgangssyke. Sånn av relativt ufarlige sykdommer er det bare det verste når man henger over ramma og magen ikke har skjønt at det ikke er mer å hente. Når det i tillegg er varmt, ensomt og en kakkerlakk har bestemt seg for å se på, ja da savner man mamma da. På bildet under ser man altså min utsikt de siste timene. Eller så har jeg sett i doveggen...

Det fine er jo at slike ting som regel går fort over, og det håper jeg forøvrig er tilfelle nå også. Jeg aner ikke hvorfor jeg fant ut at dette gjorde seg som bloggsak, kanskje jeg kjeder meg litt her jeg ligger. Men vi kan ta en diskusjon. For jeg vil heller ligge en uke med influensa enn å ha et døgn med fullstendig rammetivoli. Hva synes leserne om en slik påstand?

Tikk takk

Nå begynner det nesten å gå tomt for passende deLillos-titler. Hvilket betyr at mitt opphold her nærmer seg slutten, og om en måned er jeg tilbake i nord. For noen uker siden lovte jeg å kjøpe en gave til en heldig vinner. Nominasjonsprosessen gikk egentlig ganske tregt, men dere skal få tre navn å stemme på. Hva gaven er får vi vente å se på. Jeg har egentlig ikke så mye annet å berette, men livet i Ecuador er fremdeles herlig. Helgen ble tilbringt i Cuenca, og jeg klarte å nyte denne friske indianerbyen litt mer enn sist gang, da jeg slet med et eksternt fysisk problem. Selv om en måned føles ut som kort tid nå, så er det jo faktisk en del. Jeg husker at jeg var på språkskole i England i tre uker da jeg var 15, og de ukene føltes jo ut som en hel sommer. Når det gjelder dagens bilder tar jeg igjen et tilfeldig dykk i diversemappen.

Først et bilde fra Cuenca. Det er ikke varmt i hele Ecuador.

17. mai tog i nabolaget

Bøy og tøy på fotballbanen

Her lukter det selvmål lang vei...

The Gathering på rom 8...

Og ja mamma, jeg har tatt sommerklippen. Den kostet 2 dollar.

Nitten åttifire

Det var sikkert en vakker dag i Oslo. I leiligheten til Lars Fredrik holdt deLillos på med sine første jamminger, og de ferskvunnet medaljene til Eirik Kvalfoss begynte å samle sine første støvkorn over peisen. Samtidig, på Ullevål sykehus, kom en ny Eirik til verden. Og 24 år etter satt den samme Eirik i et lite murhus i Ecuador med kremkake i halve ansiktet. Livet er forunderlig dere. Jeg kan bare si at jeg hadde en uforglemmelig bursdag på mandag. Skjedde mye artig, men høydepunktet var nok at Felix, mannen som er ansvarlig for banen jeg jobber på, inviterte alle fotballvolontørene på bursdagsfest. For meg. Og det med nyslaktet middag, bursdagskake og andre godsaker. Ekstra rørende er det når man vet hvor lite familien hans har av penger i forhold til oss. Var en fantastisk opplevelse, og veldig hyggelig rett og slett. Bildene får nok en gang tale for meg.

Johan overværer at slaktingen går riktig for seg

Her har vi selskapet rundt middagsbordet

Jeg er klar for kake...

...og her får jeg kaken dyttet i og på meg.

Bursdagsbarnet tok det med et smil...

...og det gjorde sannelig de andre også.

Her har vi hele familien til Felix. Sjarmerende gjeng.

Lille verdenskrig tre

Her i Guayaquil finnes det to dominerende religioner. Katolisisme og fotball. Med Barcelona Sporting Club som den største kirken. Tettheten av gule Barcelona-drakter i denne byen er helt ekstrem, alle har en Barcelona-trøye. Det er nemlig "folkets lag". Laget for de hardtslitende fattige. Og de som tror at de fattige. Laget for de mer sossete er de blå Emelec, så klart også fra Guayaquil. Får du spørsmålet "eres amarillo o azul?" må vite hva du skal svare, vennskap og lemmer kan stå på spill. Jeg skulle gjerne oversatt noen av sangene de synger om hverandre, men ville nok fått diverse organisasjoner på nakken. Men det sier seg selv at når disse to lagene møter hverandre på gigantiske El Monumental, hjemmestadion til Barcelona, er det duket for Ecuadors "El Clásico". Og blant de 70 000 - 80 000 på tribunen var selvfølgelig jeg. Som alltid i gult. Jeg skal la bildekommentarene fortelle resten, men i forhold til rammene rundt, med åpningsshow tilsvarende en VM-finale, ble det et helt drøyt antiklimaks fotballmessig.

Mye mennesker i gult på stadion. Og her snakker vi gode gamle ståplasser bak målene.


De ivrigste i blått tør å ta turen. Ifjor endte El clásico med dødsfall.

Beklager å si det, men maken til kjedelig fotball som det vi så de første 70 minuttene må man tilbake til 90-tallets Kjelsås for å finne. Teknikken er der, men struktur og gjennombruddshissighet er stort sett fraværende.

Men filming og drama i liggende stilling er de meget gode på, så det ble litt underholdning for pengene. Hele elleve ganger var det medisinsk mannskap (i anledningen kledd som brannmenn) ute på banen. Serie A gå og legg deg!

Til slutt ble det medisinske mannskapet så slitne at de måtte ta golfbilen i bruk.

Skuffede Barlonistas roper ukvemsord til dommeren

De endte altså i 0-0. Det skal sier at to tverrliggerskudd og noen ekstreme sjanser til Barcelona i siste sekund gjorde at det ble litt spenning helt i slutten. Dessuten ble det to røde kort til hvert av lagene med ett minutts mellomrom. Alt i alt gøy å være på stadion, det er jo tross alt den største kampen jeg har vært på tilskuermessig. Så får jeg heller håpe på god fotball på Sør Arena til sommeren. Til slutt vil jeg oppfordre alle til å surfe innom http://www.lamitad.no/ og lese det strålende Dan Eggen-relaterte intervjuet med undertegnede. Og ikke minst, god 17. mai til alle sammen!

Klasse 1 Comfort

Her kommer det noe så sjeldent som er seriøst innlegg. Har du ikke tid nå, så les det heller senere.

For de som ikke visste det, så er det matvarekrise mange steder i verden. Logikken er like enkel som skremmende. Mange mennesker som før var så fattige at de bare hadde råd til ett måltid om dagen, har nå råd til to måltider om dagen. Det betyr at etterspørselen etter mat går opp. Hvilket betyr at prisen på mat går opp. Dette går igjen utover de som er så fattige at de fra før av bare hadde råd til et måltid om dagen. De blir på en måte enda fattigere. Først merket jeg lite til dette i Ecuador, folk her har stort sett penger til mat. Men så kom mai, og det har gått opp for meg at for mange er mat nesten det eneste de har råd til. Høye matvarepriser pluss utgifter i forbindelse med skolestart gjør at folk må droppe mindre viktige ting. Som fotballskole. Poenget mitt er at jeg i april leste i avisene om økningen på matvarepriser, men som vanlig angikk det ikke meg helt. Denne gangen får jeg se det i praksis. Og jeg synes det er skremmende at de som har klart å karre seg til en litt bedre standard på en måte ødelegger for de aller fattigste.

Så la det være sagt med en gang. Hadde alle fått mulighet til å legge seg til et forbruk som det vi har i Norge så ville verden kollapset. Jeg har lenge reagert på forbruket i Norge, jeg fikk mer bekreftelsen på urettferdigheten da jeg dro hit. Det er noe ekkelt unaturlig over at vi kan kaste ting som fungerer, bruke flere tusen på enda en TV, kjøpe masse mat fra østen fordi vi er lei av potetene våre, kjøpe klær for moro skyld, reise til Ecuador et halvår uten inntekt. Som kristen er det rart å se at vi ofte bryr oss mer om å ekskludere mennesker som er glad i hverandre enn å ta et oppgjør med fråtseriet som ligger rett foran nesen vår. Mon tro hva vi tar mest skade av...

Jeg tror det er veldig lite som kan gjøres for å bekjempe masseforbruket i Norge og i andre vestlige land. Det er ikke sikkert det er noe mål heller. Radikale omveltninger skaper ofte kluss på et annet område, og er som regel også helt urealistisk. Vi får heller takke Gud for at vi får lov til å kjøre klasse 1 comfort. Samtidig vil jeg gi en oppfordring om å tenke litt mer gjennom hva man blir lykkelig av å bruke penger på. Å droppe og kjøpe enda en t-skjorte og heller bruke pengene på bistandsorganisasjoner vil ikke ta knekken på verdensøkonomien. Til slutt vil jeg si at jeg heller vil gå rundt med takknemlighet og være våken for å hjelpe til med forandring enn å gå med bøyd hode på grunn av dårlig samvittighet. Jeg kan spise bacon og hjelpe andre samtidig.

Vår

Vel, nominasjonsprosessen gikk ikke i et forrykende tempo må jeg si. Men det er ikke for sent for dere som gjerne vil gi ekteparet Andersen kokurranse om den fantastiske Ecuador-gaven. Ellers har det egentlig skjedd både det ene og det andre siden sist. Natt til forrige onsdag ringte mamma meg klokka 5 om natta for å fortelle at jeg har fått nok en nevø. Han heter Jesper, og selv om det melder seg litt hjemlengsel i slike stunder var gleden og stoltheten stor. Tror ikke bilder her gjør seg, så derfor har jeg valgt å tegne ett.

Han ser omtrent slik ut, bare litt søtere. Ellers har desverre slutten begynt. Tre volontører fra vårkullet har dratt fra oss allerede. Dette ble markert forrige fredag med avslutningsfest og 20-års bursdag for Kristina i samme slengen. Det ble en storartet kveld. Resten av helgen ble i overkant bedagelig. Høydepunktet var å stå opp klokka seks lørdag morgen for å lage eggerøre med bacon og se seriefinalen i Premier League.

Bursdagsbarnet med flere

Til slutt må det sies at en gammel Start-kjenning har vært på besøk denne uka i forbindelse med Plussbankcup som arrangeres i Kristiansand til sommeren. Denne cupen skal støtte opp om fotballprosjektet til Misjonsalliansen, noe som vi er veldig glade for. I den anledning kom Tore Løvland med flere for å kikke på forholdene. Og på onsdag ble det arrangert "landskamp" i slummen og den gamle supervenstrevingen til Gimletroll gutter 15 gjennoppsto. Det hjalp imidlertid ikke, kampen endte 1-1 og måtte avgjøres på straffer. På stillingen 7-6 til Ecuador bestemte keeper Johan seg for å "stjele" straffen som Andrea skulle ta. Nederst på den følgende bildeserien ser dere en montasje av hva som da hendte. Vi skal aldri glemme det Johan, aldri!

Norges lag for dagen


Kampen sparkes i gang med Tore Løvland i velkjent driv fremover

Stemingen var til tider elektrisk


Norge jager utligningen som omsider kom. Gamle Gimletrollere vil kjenne igjen galoppen hos nummer tre fra venstre

SLIK gikk det til slutt!

Kanskje

...blir det deg som får en gave fra Ecuador. Men først av alt, takk for alle gode kommentarer. Setter stor pris på at dere gidder å lese bloggen min og attpåtil kommentere. I høflighetens navn får jeg også si "gracias por todos los comentarios, los quiero." Men jeg har som vanlig tenkt på en ting. Jeg kan jo ikke kjøpe gaver til alle vennene mine... eller, det gidder jeg ikke. Derfor kjøper jeg en fin gave til èn av dere. Det vil foregå slik: I kommentarfeltet kan dere nominere personer (gjerne deg selv) som du synes fortjener en liten gave fra Ecuador. Begrunnelse ønskes. Så vil jeg etterhvert lage en avstemming for å kåre mottakeren.

Finner vi den utvalgte her?

Eller gjemmer den seg i skogen ved Evje?

Ellers har det ikke skjedd nevneverdig mye siden sist. I helga var jeg en tur i Montañita. Har du vært backpacker i Ecuador har du vært i Montañita. Skjønt, det er ikke sikkert alle husker det, i og med at det er festeby nummer èn. Selv om mange trekker hit på grunn av surfingen, er nok vel så mange der på grunn av mer Marihuanabaserte elementer. Jeg var der verken for det ene eller det andre, men for å slappe av på stranda. Men med sår hals og feber på lørdagskvelden ble det hele en liten bomtur. I går var en av de få gangene det var skikkelig godt å komme "hjem" til Casa Alianza. Jeg har til og med ikke fått tatt en eneste bilde i helga. Men jeg kan jo kjøre noen fra diversemappen. Ellers vil jeg bare få sagt at jeg savner alle hjemme, og ser stort frem til en sørlandssommer i gode lag.


Hvor er gringoen mon tro? (Jeg har blitt brunere nå altså...)

Litt av Guayaquil

Til slutt et vakkert naturfenomen ved Stillehavskysten

Jeg står opp

Vel, de siste innleggene mine har vel gitt inntrykk av at volontørtjenesten stort sett går ut på å reise til forskjellige steder å nyte livet. Og det medbringer en god porsjon riktighet. Fritiden her byr på en rekke fantastiske muligheter. Samtidig finnes det en hverdag for meg også. Jeg jobber hver mandag til fredag fra klokka ett til ca. halv seks. To dager i uken med de minste ungene fra 6 til 11 år, og tre dager med de fra 12 til 18 år. Sammen med Johan fungerer vi som assistenter for den ecuadorianske hovedtreneren. Blir mye smiling, tullespansk og beinhard dømming. Noen av aldersgruppene har også begynt å spille organiserte kamper for første gang. Her er et bilde av 11-års laget (med overdrevent stort støtteapperat), og et annet et av engasjerte foreldre.

Jobben som fotballvolontør er mye gøy, men utfordringene er også mange. Varmen og språket er hovedfaktorer i så måte. Likevel trives jeg stort, og er deilig å se at jobben som Misjonsalliansen gjør her virkelig fungerer. Ellers går hverdagen med på litt ekstra spanskundervisning og å prøve å holde meg oppdatert om hva som skjer i hjemlandet mitt. Hasta el verano.

Sveve over byen

Og hvilken by det er. En uke tilbringt i Buenos Aires er en god uke. Det var meg, Åshild og Mari, som studerer der, som sto i sentrum for begivenhetene. Og vi har fått utnyttet uken til fulle.

Søndag: Var på marked fullt av mate (en slags te... som ikke er te), smykker, vesker, sko, hatter og alt som ikke var fotballdrakter. Men koste meg likevel altså. Etter en tur på moderne kunstmuseum ble kvelden tilbringt på en av mange "fri grill" restauranter. Hadde det ikke vært for kakerlakker i pastaen og flørtende macho-homofile hadde kvelden vært meget bra.

Mandag: Byvandring, morsomme samtaler og smakfull mexikansk middag.

Tirsdag: Starter dagen med hostelfrokost: Små toastbiter fulle av "dulce de leche". De sier det er pålegg, men er egentlig bare smilsaus i kopp. Ble litt lei av konstant sukkerkick. Ellers var vi på zoologisk hage, gravplassen til Evita og kvelden var over da avismannen startet dagen.

Hørte jeg Dagfinn Lyngbø?

Onsdag: En stor dag. Jeg fikk min argentinske biff. De er jo håpløst politiske og dramatiske i Argentina, så nå til dags driver bøndene biffblokkade. Bare ordet i seg selv får det til å rykke i kjeven. Men fant et sted der de hadde og det var sabla godt. Ble julaftenmett.

Så bekymret var Åshild og Mari for at jeg ikke skulle få biff

Torsdag: Etter å ha besøkt byens kunstige turistmagnet Boca, ble kultur satt i høysetet med kunstmuseum. På kvelden var vi på musikal om spøkelset i Canterville (som var så lei av å ikke være til...).

Åshild, kledd for anledningen.

Fredag: Hjem til Guayaquil etter å ha flydd over Andesfjellene i godvær. Stort.