Vår

Vel, nominasjonsprosessen gikk ikke i et forrykende tempo må jeg si. Men det er ikke for sent for dere som gjerne vil gi ekteparet Andersen kokurranse om den fantastiske Ecuador-gaven. Ellers har det egentlig skjedd både det ene og det andre siden sist. Natt til forrige onsdag ringte mamma meg klokka 5 om natta for å fortelle at jeg har fått nok en nevø. Han heter Jesper, og selv om det melder seg litt hjemlengsel i slike stunder var gleden og stoltheten stor. Tror ikke bilder her gjør seg, så derfor har jeg valgt å tegne ett.

Han ser omtrent slik ut, bare litt søtere. Ellers har desverre slutten begynt. Tre volontører fra vårkullet har dratt fra oss allerede. Dette ble markert forrige fredag med avslutningsfest og 20-års bursdag for Kristina i samme slengen. Det ble en storartet kveld. Resten av helgen ble i overkant bedagelig. Høydepunktet var å stå opp klokka seks lørdag morgen for å lage eggerøre med bacon og se seriefinalen i Premier League.

Bursdagsbarnet med flere

Til slutt må det sies at en gammel Start-kjenning har vært på besøk denne uka i forbindelse med Plussbankcup som arrangeres i Kristiansand til sommeren. Denne cupen skal støtte opp om fotballprosjektet til Misjonsalliansen, noe som vi er veldig glade for. I den anledning kom Tore Løvland med flere for å kikke på forholdene. Og på onsdag ble det arrangert "landskamp" i slummen og den gamle supervenstrevingen til Gimletroll gutter 15 gjennoppsto. Det hjalp imidlertid ikke, kampen endte 1-1 og måtte avgjøres på straffer. På stillingen 7-6 til Ecuador bestemte keeper Johan seg for å "stjele" straffen som Andrea skulle ta. Nederst på den følgende bildeserien ser dere en montasje av hva som da hendte. Vi skal aldri glemme det Johan, aldri!

Norges lag for dagen


Kampen sparkes i gang med Tore Løvland i velkjent driv fremover

Stemingen var til tider elektrisk


Norge jager utligningen som omsider kom. Gamle Gimletrollere vil kjenne igjen galoppen hos nummer tre fra venstre

SLIK gikk det til slutt!

Kanskje

...blir det deg som får en gave fra Ecuador. Men først av alt, takk for alle gode kommentarer. Setter stor pris på at dere gidder å lese bloggen min og attpåtil kommentere. I høflighetens navn får jeg også si "gracias por todos los comentarios, los quiero." Men jeg har som vanlig tenkt på en ting. Jeg kan jo ikke kjøpe gaver til alle vennene mine... eller, det gidder jeg ikke. Derfor kjøper jeg en fin gave til èn av dere. Det vil foregå slik: I kommentarfeltet kan dere nominere personer (gjerne deg selv) som du synes fortjener en liten gave fra Ecuador. Begrunnelse ønskes. Så vil jeg etterhvert lage en avstemming for å kåre mottakeren.

Finner vi den utvalgte her?

Eller gjemmer den seg i skogen ved Evje?

Ellers har det ikke skjedd nevneverdig mye siden sist. I helga var jeg en tur i Montañita. Har du vært backpacker i Ecuador har du vært i Montañita. Skjønt, det er ikke sikkert alle husker det, i og med at det er festeby nummer èn. Selv om mange trekker hit på grunn av surfingen, er nok vel så mange der på grunn av mer Marihuanabaserte elementer. Jeg var der verken for det ene eller det andre, men for å slappe av på stranda. Men med sår hals og feber på lørdagskvelden ble det hele en liten bomtur. I går var en av de få gangene det var skikkelig godt å komme "hjem" til Casa Alianza. Jeg har til og med ikke fått tatt en eneste bilde i helga. Men jeg kan jo kjøre noen fra diversemappen. Ellers vil jeg bare få sagt at jeg savner alle hjemme, og ser stort frem til en sørlandssommer i gode lag.


Hvor er gringoen mon tro? (Jeg har blitt brunere nå altså...)

Litt av Guayaquil

Til slutt et vakkert naturfenomen ved Stillehavskysten

Jeg står opp

Vel, de siste innleggene mine har vel gitt inntrykk av at volontørtjenesten stort sett går ut på å reise til forskjellige steder å nyte livet. Og det medbringer en god porsjon riktighet. Fritiden her byr på en rekke fantastiske muligheter. Samtidig finnes det en hverdag for meg også. Jeg jobber hver mandag til fredag fra klokka ett til ca. halv seks. To dager i uken med de minste ungene fra 6 til 11 år, og tre dager med de fra 12 til 18 år. Sammen med Johan fungerer vi som assistenter for den ecuadorianske hovedtreneren. Blir mye smiling, tullespansk og beinhard dømming. Noen av aldersgruppene har også begynt å spille organiserte kamper for første gang. Her er et bilde av 11-års laget (med overdrevent stort støtteapperat), og et annet et av engasjerte foreldre.

Jobben som fotballvolontør er mye gøy, men utfordringene er også mange. Varmen og språket er hovedfaktorer i så måte. Likevel trives jeg stort, og er deilig å se at jobben som Misjonsalliansen gjør her virkelig fungerer. Ellers går hverdagen med på litt ekstra spanskundervisning og å prøve å holde meg oppdatert om hva som skjer i hjemlandet mitt. Hasta el verano.

Sveve over byen

Og hvilken by det er. En uke tilbringt i Buenos Aires er en god uke. Det var meg, Åshild og Mari, som studerer der, som sto i sentrum for begivenhetene. Og vi har fått utnyttet uken til fulle.

Søndag: Var på marked fullt av mate (en slags te... som ikke er te), smykker, vesker, sko, hatter og alt som ikke var fotballdrakter. Men koste meg likevel altså. Etter en tur på moderne kunstmuseum ble kvelden tilbringt på en av mange "fri grill" restauranter. Hadde det ikke vært for kakerlakker i pastaen og flørtende macho-homofile hadde kvelden vært meget bra.

Mandag: Byvandring, morsomme samtaler og smakfull mexikansk middag.

Tirsdag: Starter dagen med hostelfrokost: Små toastbiter fulle av "dulce de leche". De sier det er pålegg, men er egentlig bare smilsaus i kopp. Ble litt lei av konstant sukkerkick. Ellers var vi på zoologisk hage, gravplassen til Evita og kvelden var over da avismannen startet dagen.

Hørte jeg Dagfinn Lyngbø?

Onsdag: En stor dag. Jeg fikk min argentinske biff. De er jo håpløst politiske og dramatiske i Argentina, så nå til dags driver bøndene biffblokkade. Bare ordet i seg selv får det til å rykke i kjeven. Men fant et sted der de hadde og det var sabla godt. Ble julaftenmett.

Så bekymret var Åshild og Mari for at jeg ikke skulle få biff

Torsdag: Etter å ha besøkt byens kunstige turistmagnet Boca, ble kultur satt i høysetet med kunstmuseum. På kvelden var vi på musikal om spøkelset i Canterville (som var så lei av å ikke være til...).

Åshild, kledd for anledningen.

Fredag: Hjem til Guayaquil etter å ha flydd over Andesfjellene i godvær. Stort.

Langfredag i Århus

Vel, kanskje ikke i Århus, men alle med peiling på røde pølser og indianere vet at Ecuadors svar på Århus er Quito. Natt til langfredag ble tilbringt i buss. Åtte timer på noen veier som var for mørke til å se. Etter dagens retur i dagslys er jeg glad for at jeg ikke visste hva som foregikk rundt bussen den natten. Det er noen helt fantastiske daler og fjell man får se på nedstigningen fra Quito på rundt 3000 moh. Samtidig sitter man med hjertet godt opp i halsen når bussen dundrer ned- eller oppover i sandwich mellom nylige jordras og bunnløse skråninger. Under er et bilde fra denne trasèen tatt i fart fra bussvinduet.

Hovedstaden i Ecuador er en fantastisk by å oppleve der den ligger klemt mellom fjellene og indiansk og spansk historie. At det var "Semana Santa", påskehelgen, la ikke noe demper på stemningen. Mye folk, gateteater og påskevandringer var noe av det vi var vitnet til i den dypt religiøse gamlebyen i Quito. Idag holdt vi på å miste bussen hjem fordi ingen taxier kjører i gamlebyen på søndager. Men vi ble uheldigvis ikke lenger. Bilder fra turen er på sin plass:

Litt av Quito sett fra oven

Turist-Eirik på både den sørlige og den nordlige halvkule

En ganske så creepy gravplass i en kjeller

Påskevandring.

Ja, da har jeg altså bodd en helg der solen står i origo. Quito har i mine øyne ganske mye mer å by på enn Guayaquil når det kommer til kultur, historie, natur og så videre. Ellers håper jeg alle som leser dette har hatt en flott påskehelg hvorenn den er tilbringt. Jeg må fint innrømme at den tradisjonelle påskestemningen var langt unna uten skismøring, påskeegg og yatzi. Samtidig er påskebudkapet det samme uansett. Dette har Guayasamin, en kjent ecuadoriansk kunstner, minnet meg på i løpet av helga. Hvorfor kommer det kanskje svar på etterhvert. Ha en fin uke!

Fri Flyt

Mamma og Veronica fikk det som de ville. Men jeg følte for å endre tittel da det engang ble som det ble. Takk for stemmene deres.

"Noen barn er brune som et nystekt brø', noen barn er gule og noen barn er rø', noen barn er hvite, noen nesten blå, meget er forskjellig - men det er utenpå" heter det i den etter min mening brutalt feilslåtte søndagsskolesangen. Uansett budskap i disse linjene gjelder det så absolutt ikke for taxiene i Guayaquil. Her er nesten alle like, men det er kun utenpå. Unntakene finner man i slumområdene og småbyer. Der ser taxiene slik ut:

Ellers er de fleste ordinære biler, og de som av en eller annen grunn ($) har fått lisens, er gule. Men inni er de fleste ganske forskjellige. Og skiller de seg veldig ut synes jeg det som regel er i negativ retning. Den verste til nå heter Lincoln. Han kjører for selskapet som Casa Alianza benytter seg av og har derfor gjentatte ganger hatt volontører i bilen sin. Lincoln tror han kan engelsk, men bruker et visst f-ord så mye at til og med Samuel L. Jackson ville småstusset. Ellers er han meget glad i norske jenter og har spurt meg om ikke de skal på kjøpesenteret en dag slik at han kan kjøre dem for så å overtale dem til en kveld på byen sammen. Denne offentlige uthengingen av Lincoln er også en del av en "slå tilbake med samme mynt" taktikk fra min side. Men mer vil jeg ikke skrive om det.

Ellers satt jeg en kveld på med en litt for snakkesalig kar som synes det var tøft å slenge kommentarer til alle, ja alle, eksemplarer av det motsatte kjønn som vi i det hele tatt var i nærheten av å passere. Også han hadde lært seg enkelte engelske uttrykk, som alle pekte på det kvinnelige legemet. Det toppet seg da han stoppet mitt i gaten, rullet ned vinduet og ropte til ei jente om hun ikke ville sitte på med en gringo. Jeg ville helst synke ned i setet, men det er ikke lett i baksetet på en gammel Skoda-dverg av en vogn. Andre skiller seg ut trafikkmessig. Dere som kjenner Kristiansand kan se for dere at dere står i kø ved gamle Bromatta for å komme gjennom krysset i Rundingen. Tenk deg at du hiver deg over i andre feltet, passerer 40 biler og suser mot sentrum på rødt lys. Det er ren kunst av og til. Andre ganger ren idioti.

Selvfølgelig finnes det lyspunkt også. En gammel kar kom løpende etter meg med to dollar som jeg ikke hadde fått med meg at jeg skulle ha. Andre har hørt om Misjonsalliansen og viser stolt frem Bibelen i hanskerommet. Andre bruker Bibelen for å opparbeide tillitt for så å rane deg. Jeg har ikke opplevd dette selv, men de mer farlige historiene er mange. Heldigvis kan jeg fortelle de bekymrede at jeg har opparbeidet meg et visst nettverk at trygge sjåfører. Han ene heter Don Pepe, og har kræsjet èn gang på 12 år. Med tanke på daglige arbeidstimer og ikke minst trafikkbildet her er det en imponerende statistikk. Kamera er ikke det første man tar med seg ut på gatene her, men jeg fant et bilde på nettet av en taxi i sentrum av Guayaquil. Jeg skjønner at noen av dem blir litt sprø innimellom.

Jeg vet nok ikke

...hva jeg skal skrive om. Derfor tenkte jeg at jeg i ekte sosialdemokratisk ånd skal la dere få velge blant noen alternativer. Overskriften er klar. Den blir "Mindre alvorlige ting". Dette fordi neste innelegg skal handle om noe som fascinerer meg med min nye tilværelse, men som ikke nødvendigvis er så gravalvorlig. Har noen deLillos-kjennere forslag til bedre titler er kommentarfeltet arenaen for meningsytringer. Alternativene er som følger:

-Bussen

-Rasistiske hunder

-Min egen høyde

-Kylling og ris

-Taxisjåfører

Avstemmingen vil selvfølgelig foregå i sidefeltet. Om 36 timer faller avgjørelsen.