Fri Flyt

Mamma og Veronica fikk det som de ville. Men jeg følte for å endre tittel da det engang ble som det ble. Takk for stemmene deres.

"Noen barn er brune som et nystekt brø', noen barn er gule og noen barn er rø', noen barn er hvite, noen nesten blå, meget er forskjellig - men det er utenpå" heter det i den etter min mening brutalt feilslåtte søndagsskolesangen. Uansett budskap i disse linjene gjelder det så absolutt ikke for taxiene i Guayaquil. Her er nesten alle like, men det er kun utenpå. Unntakene finner man i slumområdene og småbyer. Der ser taxiene slik ut:

Ellers er de fleste ordinære biler, og de som av en eller annen grunn ($) har fått lisens, er gule. Men inni er de fleste ganske forskjellige. Og skiller de seg veldig ut synes jeg det som regel er i negativ retning. Den verste til nå heter Lincoln. Han kjører for selskapet som Casa Alianza benytter seg av og har derfor gjentatte ganger hatt volontører i bilen sin. Lincoln tror han kan engelsk, men bruker et visst f-ord så mye at til og med Samuel L. Jackson ville småstusset. Ellers er han meget glad i norske jenter og har spurt meg om ikke de skal på kjøpesenteret en dag slik at han kan kjøre dem for så å overtale dem til en kveld på byen sammen. Denne offentlige uthengingen av Lincoln er også en del av en "slå tilbake med samme mynt" taktikk fra min side. Men mer vil jeg ikke skrive om det.

Ellers satt jeg en kveld på med en litt for snakkesalig kar som synes det var tøft å slenge kommentarer til alle, ja alle, eksemplarer av det motsatte kjønn som vi i det hele tatt var i nærheten av å passere. Også han hadde lært seg enkelte engelske uttrykk, som alle pekte på det kvinnelige legemet. Det toppet seg da han stoppet mitt i gaten, rullet ned vinduet og ropte til ei jente om hun ikke ville sitte på med en gringo. Jeg ville helst synke ned i setet, men det er ikke lett i baksetet på en gammel Skoda-dverg av en vogn. Andre skiller seg ut trafikkmessig. Dere som kjenner Kristiansand kan se for dere at dere står i kø ved gamle Bromatta for å komme gjennom krysset i Rundingen. Tenk deg at du hiver deg over i andre feltet, passerer 40 biler og suser mot sentrum på rødt lys. Det er ren kunst av og til. Andre ganger ren idioti.

Selvfølgelig finnes det lyspunkt også. En gammel kar kom løpende etter meg med to dollar som jeg ikke hadde fått med meg at jeg skulle ha. Andre har hørt om Misjonsalliansen og viser stolt frem Bibelen i hanskerommet. Andre bruker Bibelen for å opparbeide tillitt for så å rane deg. Jeg har ikke opplevd dette selv, men de mer farlige historiene er mange. Heldigvis kan jeg fortelle de bekymrede at jeg har opparbeidet meg et visst nettverk at trygge sjåfører. Han ene heter Don Pepe, og har kræsjet èn gang på 12 år. Med tanke på daglige arbeidstimer og ikke minst trafikkbildet her er det en imponerende statistikk. Kamera er ikke det første man tar med seg ut på gatene her, men jeg fant et bilde på nettet av en taxi i sentrum av Guayaquil. Jeg skjønner at noen av dem blir litt sprø innimellom.