Hei jeg er tilbake

Svupp, så trampet jeg rett inn i bloggefelle numero uno: Ikke få skrevet fordi man opplever og vil skrive på samme tid. Pluss litt Ecuadoriansk "mañana-holdning". Noen som kjenner seg igjen? Vel, den siste uken har jeg hatt besøk av mamma og bror. Først dro vi til Cuenca, en indianerby på 2500 m.o.h. Folk med solid kjennskap til Normisjon nikker gjenkjennende på hodet i dette øyeblikk. Cuenca var kjempeflott og veldig annerledes enn Guayaquil. Jeg hadde en litt ubehagelig helg på grunn av et lite problem et sted på kroppen man normalt sett aldri blir solbrent... Denne saken er så langt fra bloggemateriale som overhodet mulig, så dere får heller spørre hvis dere av en eller annen forstyrrende grunn skulle være interessert. Det viktige er at jeg ble frisk, og fikk tilbringe fine dager sammen med familien min resten av uka. Det triste er at en uke går fort, og det er alltid rart å si adjø for noen måneder til mennesker man er glad.

Fredag fikk jeg besøk på banen, og min bror fanget inn denne "taklingen". Ingen vet hvordan det gikk med han i grønt.

Noen av oss trodde Cuenca var en liten indianerlandsby. Her er motbeviset.


Mamma elsket dette markedet. Bildet illustrerer også at indianerinnslagene varierer i dette landet.

Vi fikk tid til en dag på stranden. Her ligger Leif og meg i såkalt "stjerne". Robbie Keane var også med.

Ellers må jeg innrømme at livet fremdeles er herlig her nede. Men på grunn av min lille kroppsraritet har jeg bare fått jobbet to dager til nå, så neste uke blir min første fulle arbeidsuke. Jeg gleder meg. Også håper jeg at det ikke går fullt så lang tid til neste oppdatering. Jeg har jo ikke lyst til å bli en "Roar-blogger". Glad i alle hjemme, ta vare på hverandre i minusgradene.