Langfredag i Århus

Vel, kanskje ikke i Århus, men alle med peiling på røde pølser og indianere vet at Ecuadors svar på Århus er Quito. Natt til langfredag ble tilbringt i buss. Åtte timer på noen veier som var for mørke til å se. Etter dagens retur i dagslys er jeg glad for at jeg ikke visste hva som foregikk rundt bussen den natten. Det er noen helt fantastiske daler og fjell man får se på nedstigningen fra Quito på rundt 3000 moh. Samtidig sitter man med hjertet godt opp i halsen når bussen dundrer ned- eller oppover i sandwich mellom nylige jordras og bunnløse skråninger. Under er et bilde fra denne trasèen tatt i fart fra bussvinduet.

Hovedstaden i Ecuador er en fantastisk by å oppleve der den ligger klemt mellom fjellene og indiansk og spansk historie. At det var "Semana Santa", påskehelgen, la ikke noe demper på stemningen. Mye folk, gateteater og påskevandringer var noe av det vi var vitnet til i den dypt religiøse gamlebyen i Quito. Idag holdt vi på å miste bussen hjem fordi ingen taxier kjører i gamlebyen på søndager. Men vi ble uheldigvis ikke lenger. Bilder fra turen er på sin plass:

Litt av Quito sett fra oven

Turist-Eirik på både den sørlige og den nordlige halvkule

En ganske så creepy gravplass i en kjeller

Påskevandring.

Ja, da har jeg altså bodd en helg der solen står i origo. Quito har i mine øyne ganske mye mer å by på enn Guayaquil når det kommer til kultur, historie, natur og så videre. Ellers håper jeg alle som leser dette har hatt en flott påskehelg hvorenn den er tilbringt. Jeg må fint innrømme at den tradisjonelle påskestemningen var langt unna uten skismøring, påskeegg og yatzi. Samtidig er påskebudkapet det samme uansett. Dette har Guayasamin, en kjent ecuadoriansk kunstner, minnet meg på i løpet av helga. Hvorfor kommer det kanskje svar på etterhvert. Ha en fin uke!

Fri Flyt

Mamma og Veronica fikk det som de ville. Men jeg følte for å endre tittel da det engang ble som det ble. Takk for stemmene deres.

"Noen barn er brune som et nystekt brø', noen barn er gule og noen barn er rø', noen barn er hvite, noen nesten blå, meget er forskjellig - men det er utenpå" heter det i den etter min mening brutalt feilslåtte søndagsskolesangen. Uansett budskap i disse linjene gjelder det så absolutt ikke for taxiene i Guayaquil. Her er nesten alle like, men det er kun utenpå. Unntakene finner man i slumområdene og småbyer. Der ser taxiene slik ut:

Ellers er de fleste ordinære biler, og de som av en eller annen grunn ($) har fått lisens, er gule. Men inni er de fleste ganske forskjellige. Og skiller de seg veldig ut synes jeg det som regel er i negativ retning. Den verste til nå heter Lincoln. Han kjører for selskapet som Casa Alianza benytter seg av og har derfor gjentatte ganger hatt volontører i bilen sin. Lincoln tror han kan engelsk, men bruker et visst f-ord så mye at til og med Samuel L. Jackson ville småstusset. Ellers er han meget glad i norske jenter og har spurt meg om ikke de skal på kjøpesenteret en dag slik at han kan kjøre dem for så å overtale dem til en kveld på byen sammen. Denne offentlige uthengingen av Lincoln er også en del av en "slå tilbake med samme mynt" taktikk fra min side. Men mer vil jeg ikke skrive om det.

Ellers satt jeg en kveld på med en litt for snakkesalig kar som synes det var tøft å slenge kommentarer til alle, ja alle, eksemplarer av det motsatte kjønn som vi i det hele tatt var i nærheten av å passere. Også han hadde lært seg enkelte engelske uttrykk, som alle pekte på det kvinnelige legemet. Det toppet seg da han stoppet mitt i gaten, rullet ned vinduet og ropte til ei jente om hun ikke ville sitte på med en gringo. Jeg ville helst synke ned i setet, men det er ikke lett i baksetet på en gammel Skoda-dverg av en vogn. Andre skiller seg ut trafikkmessig. Dere som kjenner Kristiansand kan se for dere at dere står i kø ved gamle Bromatta for å komme gjennom krysset i Rundingen. Tenk deg at du hiver deg over i andre feltet, passerer 40 biler og suser mot sentrum på rødt lys. Det er ren kunst av og til. Andre ganger ren idioti.

Selvfølgelig finnes det lyspunkt også. En gammel kar kom løpende etter meg med to dollar som jeg ikke hadde fått med meg at jeg skulle ha. Andre har hørt om Misjonsalliansen og viser stolt frem Bibelen i hanskerommet. Andre bruker Bibelen for å opparbeide tillitt for så å rane deg. Jeg har ikke opplevd dette selv, men de mer farlige historiene er mange. Heldigvis kan jeg fortelle de bekymrede at jeg har opparbeidet meg et visst nettverk at trygge sjåfører. Han ene heter Don Pepe, og har kræsjet èn gang på 12 år. Med tanke på daglige arbeidstimer og ikke minst trafikkbildet her er det en imponerende statistikk. Kamera er ikke det første man tar med seg ut på gatene her, men jeg fant et bilde på nettet av en taxi i sentrum av Guayaquil. Jeg skjønner at noen av dem blir litt sprø innimellom.

Jeg vet nok ikke

...hva jeg skal skrive om. Derfor tenkte jeg at jeg i ekte sosialdemokratisk ånd skal la dere få velge blant noen alternativer. Overskriften er klar. Den blir "Mindre alvorlige ting". Dette fordi neste innelegg skal handle om noe som fascinerer meg med min nye tilværelse, men som ikke nødvendigvis er så gravalvorlig. Har noen deLillos-kjennere forslag til bedre titler er kommentarfeltet arenaen for meningsytringer. Alternativene er som følger:

-Bussen

-Rasistiske hunder

-Min egen høyde

-Kylling og ris

-Taxisjåfører

Avstemmingen vil selvfølgelig foregå i sidefeltet. Om 36 timer faller avgjørelsen.

Regn

Dette har jeg ingen bilder av, så jeg får heller prøve å lage et for dere. I går var jeg på jobb på Bloque 5, fotballbanen jeg jobber på. Da jeg kom var allerede grus- eller sandbanen ganske våt, og med et par store dammer var det allerede klart at eventuelt spill ville bli preget av mer tilfeldigheter enn optimalt. Alle som har spilt på Bromatta på Lund, den gamle storstua på Justvik eller lignende grusbaner vil allerede kunne se det for seg. Imidlertid var det likevel opphold denne dagen. Etter en halvtimes tid sto jeg og pratet med en av de eldre guttene på fotballprosjektet. «Tror du det blir mer regn?» spør jeg. «ja, det kommer nå snart sier han». Tross meget tunge skyer syntes han å være vel sikker. «Du tror det?» spør jeg. «Ja. Hør på takene», sier han og peker opp mot den gigantiske slumpregete bebyggelsen som omringer banen. Der er det tusenvis av blikktak, og når jeg hører etter hører jeg en svak tromming over takene langt vekke. Denne trommingen kommer nærmere og nærmere, og følelsen Brink må ha hatt under en viss langrennsstafett er påtagende. Det eneste man kan gjøre er å stå og lytte på at stormregnet tilslutt kommer veltende over banen, legger beslag på alt i 20 minutt, før det fortsetter sin vandring til andre strøk. Og da snakker vi seriøst regn, sånn regn du bli god gammel «kliss klass» av på et sekund. Hele områder blir til et stort vassdrag og støyen er så sterk at man omtrent får øresus av å stå under skuret ved banen. Det er altså regntid i store deler av Sør-Amerika, og selv om de fleste på Bloque 5 tok dette regnskyllet med et smil, vet jeg at regntiden skaper problemer både for dem og mange andre. Det er massive ødeleggelser av infrastruktur og hjem både i slumstrøkene og i andre deler av landet. Det er også mulig at Al Gore ville hatt et og annet å si, i og med at mange mener at problemet blir verre og verre for hvert år. Nede på vårt lille mikroplan her i fotballprosjektet skaper det også problemer. Hver dag håper jeg på litt opphold slik at vannet kan tørke opp av banene. Det frister mindre å betale 3 dollar måneden for å sende ungen på fotballskole når banen er dårlig. Det vil si et fritidstilbud mindre for ungene. Og alternativene er få.