Ha det bra

Nå kommer jeg hjem folkens! Takk til alle som har lest bloggen min. Og gratulerer til Veronica, gaven er pakket. Mer om de siste dagene får dere heller spør om. Ha det bra. Gleder meg til å se dere alle.

1000 smil

På fredag var siste arbeidsdag her i Guayaquil unnagjort etter drøye fire måneder på fotballbanene i Flor de Bastion. Det har vært en innholdsrik tid, men jeg er fornøyd med egen innsats. Det har etterhvert blitt lettere og lettere å kommunisere på spansk, jeg har kunnet trene store grupper med barn alene og jeg velger å tro at jeg har vært med på å gjøre treningene litt morsommere for noen av ungene. Jeg har blitt kjent med både store og små, og funnet ut litt om hvilke forskjeller som finnes og ikke finnes mellom nordmenn og ecuadorianere som har èn dollar om dagen å leve for. Det er veldig vanskelig å holde seg unna klisjeene når man skal oppsummere en slik jobb, men som man etterhvert erfarer så kalles enkelte ting klisjeer av en grunn. Jeg skal i god Bjerregaardsgate-ånd lage en topp 5 klisjeliste basert på tiden min som fotballvolontør.

1. Gi litt av deg selv, og få mangedobbelt igjen.

2. Fotball er viktig.

3. Unger er unger uansett hvor.

4. Ting er ikke alltid lettere sagt enn gjort.

5. Jesus elsker alle barna.

.

Utkaster

El peor. Jeg har nettopp opplevd min verste natt på en god stund. Det hele begynte nok i går morges. Det står en kartong melk i kjøleskapet og jeg trenger litt til frokostblandingen min. Melken har stått åpnet i kjøleskapet akkurat litt lenge. Jeg lukter litt og heller litt, ingen lukt og ingen klumper. Det går sikkert bra tenker jeg. På fredag var jeg i et bambushus og spiste kokt kubein, servelat og ost. Det gikk jo bra. Jeg tar bestemmelsen og heller den over frokostblandingen. Ca. to timer etterpå skal jeg til å forlate huset. Men da jeg står der utafor porten og skal til å gå, merker jeg at magen er i opprør. Jeg bestemmer meg derfor for å snu, og ikke henge i det offentlige resten av dagen. Det er jeg sjeleglad for nå i ettertid. Jeg ville ikke ta en "Johan".

.

Jeg ser nå at også de andre fjellvettregelene kunne passet i en slik stund. Ellers er jo dette en offentlig blogg, og jeg skal ikke gå i detalj på hva som skjedde resten av dagen og natten. Men jeg har hatt omgangssyke over gjennomsnittet mange ganger. Og denne slo alle rekorder. Men slik tror jeg man føler det hver gang man har omgangssyke. Sånn av relativt ufarlige sykdommer er det bare det verste når man henger over ramma og magen ikke har skjønt at det ikke er mer å hente. Når det i tillegg er varmt, ensomt og en kakkerlakk har bestemt seg for å se på, ja da savner man mamma da. På bildet under ser man altså min utsikt de siste timene. Eller så har jeg sett i doveggen...

Det fine er jo at slike ting som regel går fort over, og det håper jeg forøvrig er tilfelle nå også. Jeg aner ikke hvorfor jeg fant ut at dette gjorde seg som bloggsak, kanskje jeg kjeder meg litt her jeg ligger. Men vi kan ta en diskusjon. For jeg vil heller ligge en uke med influensa enn å ha et døgn med fullstendig rammetivoli. Hva synes leserne om en slik påstand?